“Adam”

Sommeren 2005, mens jeg jobbet et internship i et kinesisk biofarmasøytisk selskap i Shanghai via Innovasjon Norge og NHH, og gikk på kveldsforelesninger på Fu Dan Universitetet, dro jeg på en helgetur til Indre Mongolia, og ute på de Mongolske steppene pådro jeg meg en matforgiftning. 

Med ungdommens mot tenkte jeg ikke noe særlig på å oppsøke behandling da slike ting jo gikk over av seg selv, så etter retur til Norge hanglet jeg gjennom siste semester av masterstudie på universitetet, og midt i eksamensperioden ble alle i kollektivet syke med noe influensalignende. Etter noen dager ble de andre friske, mens jeg forble slått ut. 

Over natten fikk jeg omtrent ikke sove, var tørr i munnen, hadde vondt i brystet, var svimmel og våknet mer utslitt enn da jeg la meg. Det var som å være fyllesyk og ha influensa og være overtrøtt på samme tid, bare at det ikke gikk over eller endret seg med hvile. Huden var øm for berøring, øyne og ører plutselig ubegripelig følsomme for lyd og lys, det var vanskelig å holde på en tanke, å huske navn og bruke riktige ord, som om en bedøvende hinne hadde lagt seg over den ellers klare hjernen, mens musklene i skulderen ristet av anstrengelse bare av å holde telefonen opp til øret. Jeg ble flyttet hjem til min mor og var stort sett sengeliggende der det første året.

Jeg kom relativt raskt til på Nevrologisk poliklinikk, hvor de stilte diagnose, men hadde ellers lite å tilby av lindring og behandling. Jeg hadde gått fra å være full av energi og overskudd, aktiv i MMA, Kung-Fu, fjellklatring, fotball og internasjonale studentforeninger, skole, jobb og sosialt liv, til å ha rikelig nok med å besøke toalettet og ta til meg flytende næring. Så den tilmålte datatiden jeg hadde før rommet begynte å snurre ble brukt på å søke, lese og forsøke å danne et bilde av hva man kunne gjøre for å bli frisk og bedre.

Papayapiller ble kjøpt inn, akupunktur forsøkt, homeopati, EFT – å dunke med fingre i ansiktet i bestemte mønstre, kraniosakralterapi, magnetsåler, vitaminer og kosttilskudd, ionisert vann, osteopatisk manipulasjon av kilebeinet. Leger i utlandet ble skrevet til og tester og prøver ble rekvirert og sent, og i retur fikk man ark med prøvesvar og diverse påviste avvik, uten at det tok meg noe nærmere å bli bedre. Og for hvert av forsøkene som alle lovet å kunne kurere det som plaget meg, og alle hadde sin pris både av min helse og min families økonomi, så sank hjertet litt.

Så leste jeg om noen som het Phil Parker fra England, som hadde laget noe som het Lightning Process, et kurs over tre halve dager som gjorde mennesker med ME spontant friske. Og på tross av at det kostet i overkant av 12.000 kr + reise og opphold litt utenfor London, var det så ettertraktet at man måtte søke for å komme til og få delta.

Halvannet år var gått siden influensaen i kollektivet, og jeg hadde funnet en ny normal. Etter å først ha ligget strak i ett år, en ubegripelig lang tid for et nå 26 år gammelt menneske som ikke hadde noe tid å miste, og det første sjokket over å kunne føle seg så elendig uten å tilsynelatende være i umiddelbar livsfare, så kom jeg til et punkt hvor jeg var nødt å forsøke å sitte litt oppe. Jeg kunne jo ikke bare ligge der, selv om det føltes som å være konstant bilsyk i en verden som snurret og en kropp fylt med bly.

Jeg følte håp av å lese historiene på siden til Parker. Det hørtes jo helt sprøtt ut, men det var det jo å plutselig bli så syk også. Så om alle disse menneskene som skrev sine vitneutsagn hadde blitt friske, så kunne det kanskje også gjelde meg!

Jeg gjennomførte kontaktskjema, mottok begeistret positivt svar, bestilte flybilletter og overnatting, hvilte i en måned før avreise, rigget meg til med formstøpte øreplugger under øretelefoner med hvit støy, og store mørke solbriller og la i vei.

Vi var tre deltagere på kurset, to jenter fra England og Tyskland og jeg, som ble holdt i et møterom i Phil Parkers kontorer på gateplan i Crouch End. Han kom innom før kursstart og smilte varmt og ønsket oss lykke til med våre nye liv og ba oss om å spre det glade budskap etter avreise. Det bar litt preg av en religiøs vekkelse, men jeg hadde brukt mine sparepenger og bidrag fra familien på å nå hit, og om jeg krasjet visste jeg ikke hvordan jeg skulle kommer meg hjem. Så jeg var investert, med kropp, fremtid, økonomi og sinn, og det var ingenting jeg heller ville enn at dette skulle virke. 

Vi ble fortalt at det vi skulle lære var en hemmelig patentert metode som var så kraftfull at den aldri måtte videreformidles uten instruktørtrening, og underskrev dokumenter om å ikke fortelle om hva vi kom til å oppleve på kurset, spesielt ikke til familie som ikke ville forstå. Vi ble fortalt at dette var viktig for at det skulle ha effekt, og satte i gang.

Selve metoden bestod i at hver gang vi merket symptomer på sykdom eller det meldte seg en tanke om konsekvenser av at vi overdrev, eller bare følte oss utslitt, så skulle vi si Stopp! Slå ut med armene, og ved et skritt til siden velge om vi ville gå ned i grøften, eller veien til det livet vi elsket. Slik skulle vi trene opp nye nervebaner som omgikk de fastsatte tankemønstrene våre som opprettholdt sykdommen. 

Hele tiden tenkte vi på historiene vi hadde lest på nettsiden til Phil Parker, om mennesker som hadde reist seg fra rullestolene etter første dagen og gått ut av lokalet, og vi ropte stopp, markerte fast med armene og valgte livene vi elsket.

Andre dag var det lynterapi, hvor vi skulle snakke om følelsene våre og hva sykdommen hadde tatt fra oss, hva vi savnet og hva det fikk oss til å føle. Vi snakket og delte og ble emosjonelle og ropte stopp og valgte livene vi elsket. 

Vår kursleder, S. P. fortalte oss at han hadde gjort ME i 8 år og var nær ved å gi opp da han hadde funnet Lightning Process og blitt kurert. ME var noe vi gjorde, og kunne velge å ikke gjøre. Det ville vi veldig gjerne, så da vi fikk i oppgave å samme kveld gjøre noe vi ikke hadde gjort på en stund, som vi hadde lært oss å frykte, så kastet vi oss ut i det. 

For meg var det å gå lengre avstander, som nå ville si mer enn noen hundre meter, som på uforståelig vis tømte meg fullstendig for krefter og kunne koste fra dager til uker sengeliggende med økte symptomer, en følelse av feber og betennelse i kroppen og nummen hjerne.

Som utdannet offiser og instruktør i det norske forsvaret var jeg godt kjent med å presse meg, hvor mye en menneskelig kropp og sinn faktisk tåler, og hadde høy smerteterskel. Så for hver gang tanker om tvil meldte seg, eller jeg la merke til symptomer på utmattelse og svimmelhet, at synet ble dobbelt eller at føttene stivnet av melkesyre, så stanset jeg midt på gaten og gjorde mine bevegelser og sa Stopp! og valgte det livet jeg elsket. 

Jeg er usikker på hvor langt jeg kom. Det neste jeg husker er at jeg kaster opp på toalettet til en gatekiosk som solgte frityrstekt kylling under blinkende blå lysrør, fikk litt vann i ansiktet og ble støttet ut av lokalet av en eldre dame som så at jeg dirret og skalv og formodentlig tenkte at jeg var narkotikaentusiast. Jeg kom meg inn i en taxi og husker lite før neste dag. 

Tredje dag kom Phil Parker inn og gratulerte oss med våre nye liv og å ha gjort så fantastiske forandringer, tok oss i hendene og inviterte oss med på hans begeistring. Vi var alle tre synlig utslitte, en av jentene hadde tydelige smerter, men sånn hørte jo fortiden til, og vi smilte og nikket og lengtet etter den fantastiske følelsen av å være frisk som vi håpet snart ville melde seg.

Ved avslutning siste dag, ble vi fortalt at det var helt vanlig at det tok litt tid før LP virket, kanskje uker eller måneder, og vi måtte bare være positive, gjøre metoden og ikke gi opp på grunn av tilbakeslagene som ville komme. Og det ville være viktig med oppfølgingssamtaler med S. P. som han ville gjøre seg tilgjengelig for. 

Det var jo noe litt annet enn den spontane tilfriskningen vi hadde lest om før avreise, men vi skulle ikke gi opp.

Til sist fikk vi utlevert et ark hvor vi skulle krysse av og skrive under på at vi var blitt friske i løpet av kurset. Etter å nå i tre dager ha lært at vi skulle fortelle oss selv og andre at vi var friske så oppfattet vi det som et intervensjonsgrep og en del av kurset. En kontrakt med vårt eget hode i tråd med å «fake it until you make it» som S. P. sa, og om man ikke skrev under så var man heller ikke villig til å forsøke premisset for kurset man akkurat hadde betalt nesten 20.000 kr for. Dette ble bekreftet av instruktøren som visste at vi ikke var i mål enda, så det underskrev vi naturligvis alle.

I ukene og månedene etter kurset fortsatte jeg å bruke metoden aktivt. Jeg var fremdeles medtatt etter reisen, men fulgte stegene samvittighetsfullt og stoppet og valgte av hele min vilje. Det ble tross min innsats etterhvert klart at det ikke hadde noen effekt eller virkning, annet enn at jeg gikk utover min tålegrense for aktivitet, og for hver gang jeg krasjet var det hardere og lengre, og for hver gang jeg kom meg på beina igjen var det mer redusert enn før. 

S. P. kontaktet meg jevnlig med oppfordringer om å booke oppfølgingssamtaler på Skype for 500 kr halvtimen, eller å møtes da han skulle komme en del til Norge og holde kurs, da nordmenn viste seg å ha en helt spesiell interesse for Lightning Process.

Han lurte ikke på noe tidspunkt på hvordan jeg hadde det eller hvordan det gikk, det hadde vel med fokuset på positivitet å gjøre, men da jeg på Skype fortalte at det ikke gikk så bra, at jeg ikke merket noe bedring, og om krasj som holdt meg i sengen, så fortalte han at de to andre jeg hadde tatt kurset med var friske og levde sine beste liv, så jeg måtte bare stå på.

Jeg ville vel like mye som dem! Så jeg ga meg ikke. Jeg gikk i perioden ned i overkant av 10 kg i vekt, da jeg var konstant kvalm, som full av adrenalin, var rød og varm i ansiktet og fikk vanskelig for å ta til meg næring. Jeg veide nå i underkant av 60 kg, som ble møtt med økende bekymring fra mine nærmeste for en mann på over 1.80, som av for dem uforståelige grunner allikevel insisterte på at jeg var i bedring. Jeg skulle bli frisk. Jeg skulle ikke være den eneste det ikke virket for. Og jeg presset meg til jeg ikke lengre kunne stå oppreist, og til jeg falt fullstendig sammen. Jeg ble sengebunden i mange måneder, uten å engang kunne se på noe eller høre på lydbok, alene i den øredøvende stillheten i et mørkt rom med bare min mislykkethet som selskap, time etter time, uke etter uke.

En tid senere tok jeg kontakt med de to jentene via Facebook og lurte på hvordan det gikk med dem og hvordan de hadde klart det, og fikk vite at de begge var like syke som før LP og at de hadde gitt det opp noen uker etter kurset var over. Det var overraskende. 

Jeg hadde forut for LP som nevnt forsøkt en rekke alternative tiltak, og de aller fleste var åpne om at dette var et forsøk, de var skånsomme og om det ikke hadde noen effekt så var de ærlige på at dette nok ikke var løsningen for meg og ønsket meg vel videre. 

Det som skilte Lightning process fra de andre alternativbehandlingene, foruten den ekstreme prisen, var at de mente de skulle kurere alle, om jeg ikke ble frisk så var det for at jeg ikke var klar, at jeg gjorde det feil eller at jeg ikke ville det sterkt nok. Og da jeg meldte om forverring og at jeg ikke lengre klarte å forlate sengen, så ble det helt stille fra instruktøren, som trakk seg lydløst bort og tok ikke kontakt igjen. 

En del år senere ble det igjen masse skriverier om LP i Norge, med en rekke tilfriskningshistorier i avisene. Det som før hadde vært forbeholdt kulørte magasiner som KK, Hjemmet og Se og Hør, ble nå fremstilt som nyhetsverdi i VG og Dagbladet. 

Men det var først da det begynte å dukke opp historier om spontan tilfriskning av en ny Aktiv Metode og eieren, den tidligere VG-journalisten Live Landmark, som rapporterte at 96% ble friske eller mye bedre, at jeg forstod at underskriftene til kursdeltagerne ble brukt som statistikk.

Dette var jo åpenbart misvisende og lureri. Det visste jo alle som hadde deltatt og var involvert. Vi var overhodet ikke blitt friske. Tvert om. Men vi var alle tre oppført som helbredet, og brukt i markedsføringen.

Det viste seg at uredelighet og kynisme var trekk som dessverre gjennomsyrte LP-virksomhet. Fra grunnleggeren Phil Parker som en rekke ganger er irettesatt og dømt av Engelske helse- og forbrukermyndigheter for å komme med usanne og udokumenterte påstander om metodens effekt for en rekke diagnoser, til den manipulerte forskningen han selv har gjennomført på sin reise fra healer og hypnotisør, til PhD i psykologi, behørig partert av anerkjente forskere. Og ved å nå klassifisere LP som en metode og ikke en behandling, gjøre seg fritatt fra ethvert krav om medisinsk etikk eller ansvar for oppfølging etter endt intervensjon.  

Det er både vondt og ganske absurd å se at det nå vel 16 år senere fremdeles dukker opp de samme mirakelhistoriene i norske ukeblad og dagsaviser. Og selv om de fleste viser seg å være selvdiagnostisert med sykdommen de mener seg kurert fra, eller ha skrevet bok om sin reise de skal lansere, eller selv tilby kurs i LP, så er salget gjort, og en ny generasjon desperat søkende syke lurt i en dyr felle. 

Sett i lys av den raskt voksende forskningsmassen som peker mot at det viktigste for et best mulig forløp ved mistanke om ME er å tidlig tilpasse aktivitet, og ikke presse seg til krasj, altså det komplett motsatte av hva LP-instruktørene oppfordrer til, er det veldig urovekkende at metoden har fått så dypt innpass i norsk forvaltning og primærhelsetjeneste.

Det er tilsvarende forstemmende at Landmark har fulgt oppskriften til Parker, og fra urelaterte utdannelser fått tilgang til en PhD i Psykologi, for å gi legitimitet til metoden og få enda større innpass i offentlig helsevesen og, i likhet med Parker, nå skal forske på Lightning Process med seg selv både som kandidat og instruktør.

Det fremstår like uvitenskapelig å bruke spørreskjema til å forske på en suggesjonsmetode som baserer seg på å lyve om ens helsetilstand og si til seg selv og andre at man er friskere enn man er, i håp om at det skal manifestere seg, som utenkelig at utfallet skal bli noe annet enn ønsket for Landmark.

Uten objektive endemål. Uten noen form for målinger av melkesyre, blodtrykk, aktivitet, skritt, tid tilbragt liggende, og uten langtids oppfølging for å se hvordan deltagerne har det, etter adrenalinet har uttømt seg og effekten av placebo avtatt.

Jeg vet jo selv hva jeg ville svart etter en uke og en måned midt i prosessen av å fortelle seg selv og andre at man var frisk, i desperat håp om å oppnå slik bedring. 

Det Live Landmark og hennes tilhengere ikke ser ut til å ønske å forstå, er at god vitenskap er når man på alle mulige måter forsøker å motbevise ens egen hypotese, og ser hva som så står tilbake, ikke å finne påskudd for å bekrefte den. 

Studiedesignet fremstår som et bestillingsverk, som i etterkant utvilsomt vil bli plukket fra hverandre av kompetente forskere. Men ikke før hun har fått brukt journalistnettverket sitt til å publisere artikler om studiens fortreffelighet og sensasjonelle funn, som vil lure en ny generasjon av søkende syke inn i LP-nettet. I beste fall bare gjøre deres lommebok lettere, og i verste fall gjøre ubotelig skade på deres liv.

S. P. ser jeg fremdeles figurere prominent på nettsiden til Recovery Norge, pasientorganisasjonen for mennesker som har blitt friske av diverse lidelser av LP og magisk tenkning, med en historie om hvordan han fikk en norsk kvinne til å reise seg fra rullestolen på andre dagen av kurs med ham. Det gjør meg uvel å tenke på at jeg er en del av suksess-statistikken han bruker i sin markedsføring.

Med alt vi i dag vet om de avgjørende første par årene etter sykdomsdebut og deres betydning for om man friskner til fra et postviralt eller postinfeksiøst forløp, eller om sykdommen blir kronisk, så fremstår det som et spark i magen å se den norske legen Henrik Vogt fronte en organisasjon som promoterer disse LP-testemonialsene, og som tidligere journalist bruke sitt nettverk for å jevnlig få trykket reklamehistorier, og aktivt sensurere så ingen negative stemmer får slippe til. 

En lege som attpåtil er ansatt ved Senter for Medisinsk etikk ved UiO, som selger et unyansert og direkte farlig bilde av hvilken risiko denne metoden innebærer, i åpenbar konflikt med det medisinske kardinalprinsippet om å ikke skade. Og det er vanskelig å forstå hvordan han i gjentatte medieopptredener så nedlatende kaller alle som har andre erfaringer enn hans gladsaker, for ME-aktivister. 

Jeg får vondt i magen av å tenke på de desperat syke som i en tidlig fase av sykdommen er villig til å prøve hva som helst for å få livene sine tilbake, og blir betrygget av å se en norsk lege gå god for dette.

Den ene enkeltstående handlingen jeg noensinne har gjort som har fått størst negative konsekvenser for mitt liv, foruten matforgiftningen og influensaen man mener utløste sykdommen, er å ha gjennomført Lightning Process, og stolt på en ufaglært LP-instruktør til den grad at jeg presset meg langt utover hva kroppen min tålte.

Det tok 10 år før jeg kom tilbake til noenlunde det nivået jeg var før jeg dro til England. 10 av de som skulle være de beste årene i mitt liv. 

Jeg skulle ønske noen hadde advart meg om farene ved Lightning Process før jeg satte meg på det flyet mot Phil Parker og Crouch End. 

(Adam er et pseudonym. Identiteten til eier av historien er kjent.)