Bjørg Bjørgum

Eg fekk mest sannsynleg ME etter ein kraftig mage/tarm inf. ca 10 år gammal. Eg har også andre autoimmune sjukdommar bl.a. astma/allergi og alopecia areata (flekkvis håravfall). Kronisk og svingande forløp, med utallige infeksjoner fram til i godt voksen alder, f.eks. kronisk bihulebetendelse, kronisk urinveisinfeksjon, kraftige halsbetendelser og mange lungebetendelser. Utredningene på meg starta i 20-årsalderen, og dei fant ingenting. 

Eg er har ein journal, tjukk som ei bok, med ingen funn… Vart dårlegare for kvart krasj og vart til slutt sengeliggande etter 1 mnd. treningsopphald på institusjon. Noen uker etter dette oppholdet, fekk eg nummenheit og nedsatt følsomheit i hele høgre side. 

Vart innlagt som øyeblikkeleg hjelp på nevrologisk avd. for utredning for evnt. blodpropp og MS. Da det ikkje var funn, mista dei interessa og eg vart utskreven og overlatt til meg sjøl. Etter dette henviste fastlegen meg til Haukeland der eg fekk diagnosen ME etter Kanadakriteriane av spesialist. Dette i januar 2005. 

Altså: Eg blei sjuk som 10-åring, starta utredning som 20-åring og fekk diagnose som 51-åring! Det var min fysioterapeut som tipsa meg om LP. Eg kasta meg på med liv og lyst og reiste til England i jan. 2007 saman med 2 andre. Ville bli frisk. Var då fortsatt i dårleg form, var på arbeidsutprøving i 20 %. 

På LP lærte me at me «gjorde» ME, og at det var opp til oss om me vart friske. Me vart fortalt at både unge og vaksne som kom i rullestol, gjekk ut frå kurset. Alt var hemmeleg, måtte ikkje snakkast om. Skulle kutte alle band som minna oss om sjukdom, melde oss ut av forening, kutte behandling som var relatert til ME, kaste ut sofa, og andre ting som minna oss om ME. Og gjere LP så snart me tvila… 

På heimreisa fekk eg ei kraftig influensa og vart kjempedårleg, og sa dette til coach under oppfølgingsamtale. Då fekk eg ei overhøvling; om eg hadde gløymt alt eg hadde lært, og ho sa at det var mi skuld at eg var sjuk…

Og stolt og sta som eg er så laug eg til alle: venner, kollegaer, familie og meg sjølv. Så eg pressa meg og gjekk på adrenalin så lenge eg klarte. Men frisk vart eg ikkje, og er det fortsatt ikkje. Kom meg aldri ut att i fullt arbeid. Før LP var eg uføretrygda i 60 %, og etter arbeidsutprøving og mange sjukmeldingar måtte eg gje avkall på dei siste 40 % også. 

Mens eg fremdeles gikk på adrenalin og innbilte meg og alle andre at eg var frisk, anbefalte eg LP til andre ME-sjuke. Dette har seinare vore veldig sårt og vanskeleg for meg, at eg lurte andre til å betale for denne hjernevaskinga. -Og ikkje minst den grusomme skammen eg følte, først for å ikkje lykkast, så for å være lurt, og attpåtil brukt så mykje pengar på det. 

I dag ville eg aldri ha anbefalt LP til andre! 

Teksten ble første gang publisert her:
https://melivet.com/2017/10/27/lightning-process-er-skadelig-for-me-pasienter/