Jeg fikk diagnosen ME i 2007 etter bare tre måneder med sykdom. Det var vel et drøyt år etter dette at jeg leste om LP. Håp! 

Jeg meldte meg på. 15 000 + lunch var prisen. 

Flere kom også reisende og betalte for overnatting på kursstedet. Jeg hadde mild/moderat grad den gangen. Mannen min kjørte meg til kursstedet og hentet meg. Vi satt og vi beveget oss litt rundt på gulvet. Kurset varte i tre dager. Ved avslutningen skulle vi fylle ut et skjema. Der sto det at ‘du gjør ME’. Vil du fortsette å gjøre ME? Svarte du nei? Så bra, da er du frisk. 

Vi var to som protesterte og nektet å skrive under. Etter kurset travet jeg litt rundt i en firkant og skulle rense hodet for gale tanker og slippe fram ‘de friske’. Men det ble bare dummere og dummere. Jeg sa til meg selv: Gi deg. Dette er bare tull. 

Likevel meldte jeg meg på et oppfølgingskurs, et slags sammendrag. Et par, kanskje tre, timer i kjellerstuen til LL. 1000 kroner. Da våknet jeg ordentlig. Dette er jo bare tull. En slags kvakksalveri. Ble jeg bedre? Nei! Ble jeg verre? Nei! 

Jeg har med årene langsomt blitt verre. Jeg kan nå bare gå noen få skritt. Smertene er ofte slemme. Men jeg har lært meg å nyte de små ting. Øynene er med meg og jeg nyter naturens undre. Også lav musikk er en glede for meg. Om de leie tankene kommer og jeg får lyst til å gå en tur eller gjøre andre ting kroppen ikke tåler, da får kroppen svare: Nei, det kan jeg ikke. 

Men jeg kan se ut på trærne. Jeg spiller min yndlingsjazz og danser inne i hodet mitt. 

Så går jeg tur. Selv om det har gått mange år siden jeg fysisk har vært der, kan jeg se for meg detaljer i turløyper. 

Det beste verktøyet mitt er vel rett og slett å slippe kroppen fri og la tankene vandre, helt avslappet. I gode stunder slipper jeg inn noe av det som var mitt liv. For eksempel ved å lese en artikkel innenfor de fagkretsene jeg jobbet med. 

Vurderer du å ta LP-kurset? Jeg forstår fortvilelsen din. At du som meg vil kaste deg på alt som gir deg et håp. Men, ikke gjør det! Du blir ikke bedre. Du kan bli verre. 

Jeg ble etter oppfølgingskurset skikkelig sint på meg selv. Jeg hadde kastet krefter og penger ut av vinduet. Nå har jeg lagt alt i skrothaugen. Men du, ikke gjør som meg. Ingen av oss blir friske av et ‘mirakel’.