Jeg er lege, og har hatt postviralt utløst ME siden midten av 30-årene. Da min eldste sønn var til utredning på Rikshospitalet for samme sykdom i 2007, ble vi av barnelege Wyller, som forsket på ME, anbefalt kurset The Lightning Process (LP) som på den tiden nylig var introdusert i Norge. Wyller hadde (og har fortsatt) en teori om at ME skyldes en opphengt stressrespons på bakgrunn av en pliktoppfyllende personlighet og mente at dette kurset ville kunne gjøre oss friske.

Jeg må innrømme at jeg hadde jeg problemer med å tro at en psykosomatisk tilnærming basert på endring av tankeprosesser skulle kunne være løsningen for oss, men opplevde et stort press om at «alt skulle prøves». Jeg gikk derfor noe motvillig med på at vi skulle gjennomføre kurset og forsøke å legge sunn fornuft til side. Noe av motivasjonen var også å få førstehånds innsikt i hva dette kurset faktisk dreide seg om.

Vi fikk plass på et kurs i Oslo med en engelsk coach, våren 2008, etter først å ha underskrevet på at vi var «endringsvillige», og betalt inn ca kr 15.000 pr. person. Både underskriften og den høye prisen ble forklart med å være nødvendige for å oppnå effekt.

Selv om jeg på forhånd var noe skeptisk, var det allikevel et sjokk å oppleve hva som faktisk ble formidlet på kurset; med tankens kraft var visst alt mulig, selv å lege benbrudd! Jeg stilte et kritisk spørsmål, men fikk da beskjed fra kurslederen om at hvis jeg fortsatte med det måtte jeg forlate kurset.

Selve prosedyren vi ble opplært i opplevde jeg som helt surrealistisk; det var som å være deltager på et religiøst vekkelsesmøte hvor kurslederen med myndig røst forkynte at vi ikke «var» syke, men «gjorde» sykdommen, og dette var vi selv ansvarlige for. Som i en sekt ble vi innviet i metoden for hvordan vi skulle bli friske ved å endre tankemønster og velge «det livet vi elsker» fremfor å «gå i grøften», som vi hittil hadde gjort. Dette ble vi tvunget til å si høyt foran forsamlingen samtidig med at vi måtte gjøre spesielle fottrinn og håndbevegelser.

Vi ble formanet om at metoden var hemmelig og ikke skulle bringes videre.

Heretter skulle vi leve som friske og bryte med fortiden, fortelle andre at vi var friske og unngå andre ME-syke og ME-foreningen, og heller ikke følge med på biomedisinsk forskning. Det var viktig å skifte ut klær og alt inventar i huset som minnet om den tidligere sykdommen. Hver gang vi kjente symptomer eller følte tegn til at sykdommen var på vei tilbake, skulle vi gjenta ritualet. På den måten skulle vi danne nye forbindelser i nervesystemet til erstatning for de gamle sykdomsfremkallende mønstrene.

Ved kursets slutt ble vi bedt om å signere på at vi var blitt friske. (Jeg og sønnen min valgte ikke å gjøre det.)

For meg var bare det å delta på 3 lange kursdager svært anstrengende og medførte lengre tids symptomforverring, men mest av alt var selve opplevelsen traumatisk. Spesielt smertefullt var det å se de mange alvorlig syke som hadde kreket seg frem og la all sin sjel i opplegget.

Flere uttrykte at de hadde blitt bedre underveis, men i ettertid viste det seg at ingen opplevde varig bedring. Selv er jeg i dag fortsatt syk, men lever bedre med å lytte til kroppen og drive aktivitetsavpasning, altså det motsatte av det LP-opplegget krever.

Som lege var det direkte opprørende å være vitne til det uetiske i å manipulere alvorlig syke mennesker (og spesielt barn) med kognitiv svikt som en del av symptombildet, til aktivitet ut over tålegrensene med fare for varig sykdomsforverring.

Stadig ny forskning underbygger at ME er en alvorlig multisystemisk sykdom med svikt i energiproduksjonen. Det er derfor for meg helt uforståelig at dette kurset fortsatt anbefales ME-pasienter både av helsearbeidere og andre instanser. Det er virkelig ikke til å tro!!