Jeg prøvde kurs i Lightning Process i London våren 2009. Det var et voldsomt press fra omgivelsene om at “Folk blir jo friske av ME av den LP’en! Du MÅ jo bare prøve!” Leger, familiemedlemmer, NAV – jeg opplevde at mange ønsket at jeg prøvde dette. Jeg ville da ta det på engelsk, gå til kilden, så ikke noe ble “lost in translation”.

Før man fikk melde seg på, måtte man kjøpe boka. Og instruktøren kom til å ringe deg og sjekke om du faktisk hadde lest hele boka før du fikk lov til å bli med på kurset. Boka ble dyr med porto fra Storbritannia og norsk moms og toll. Og inneholdt vesentlig skrytehistorier om folk som var blitt såååå mye bedre av både det ene og det andre, men ingen reell info om hva LP faktisk er. En sur britisk dame sa til meg på telefonen at jeg ikke var motivert nok, så hun skulle gi meg en sjanse til og ringe meg tilbake senere. Det var en meget ubehagelig samtale. Men til slutt fikk jeg bli med.

Kurset ble holdt i et bråkete, travelt business-strøk i London. Å reise fra hotellet og dit var jo mer enn nok! Sensory overload de luxe! Som alle med ME har erfart at er noe som sliter en ut mye fortere…
Før vi kom inn i et konferanserom med pinnestoler, måtte vi signere et papir på at vi aldri skulle fortelle noe om hva metoden gikk ut på. Dette gjorde meg så redd for å bli saksøkt at jeg fremdeles ikke våger å skrive det her. Men andre har beskrevet hva metoden går ut på her inne. Dette synes jeg var besynderlig… Dessuten reagerte jeg på at det bare tenåringer og folk i starten av 20-årene der – ingen voksne. Hvorfor ikke det?

Da vi skulle få lære selve metoden, begynte instruktøren med å si “-Dere vet når man våkner om morgenen og kjenner seg helt “blah” og tenker at “Ånei, dette blir nok en dårlig dag…” Jeg avbrøt henne ved å rekke opp hånda og spørre “-Hva hvis man ikke tenker sånn, da?” (I mitt hode er det helt ubegripelig at noen skulle få seg til å tenke slikt, man erfarer jo fort at formen svinger i løpet av en dag.) “-Ja, hva VILLE du tenkt, da?” spurte instruktøren meg. Akkurat! Her hadde jeg blitt “utvalgt” til å få bli med på et dyrt kurs hvor jeg fikk beskjed om å finne på noe ugunstige tanker jeg i utgangspunktet ikke hadde, slik at metoden deres kunne ha noe å virke på! Jeg trodde ikke mine egne ører! Der og da innså jeg at dette er rein, skjær svindel; boka man måtte kjøpe først, den strenge tonen i telefonen for å få lov til å bli med på kurset “ER du motivert nok til å bli bedre?”, dette tullet som foregikk inne på dette konferanserommet – alt var bare kynisk spill av utspekulerte folk for å tjene penger på mennesker i en fortvilt situasjon som helsevesenet ikke hadde noe reelt tilbud til! Jeg ble først forbanna der jeg satt, tenkte “15 000,- RETT ut av vinduet!”, men bestemte meg for å jatte med, fordi jeg ville ha det diplomet med hjem til å vise til NAV og alle at jeg HADDE prøvd Lightning Process.

Dag 2 fikk vi hjemmelekser før siste kursdag, vi skulle gjøre en aktivitet på kvelden og fortelle om hva vi hadde fått til neste dag. Jeg sa jeg kunne trengt et par lekre sandaler, så jeg ble anbefalt et kjøpesenter en god tube-reise unna. Jeg dro dit, mumlet det mantraet vi hadde lært igjen og igjen mens jeg slet med å holde meg oppreist og komme meg rundt i butikkene. Jeg kjøpte det første og beste jeg fant som passet, selv om det ikke var helt min stil – og var så skjelven av utmattelse da jeg kom tilbake til hotellet at jeg mistet den ene sandalen oppi toalettet! Da jeg fortalte om hvor ille det hadde gått på siste kursdagen, så både instruktøren og et par unge jenter som var med der på meg og uttrykte “Men du brukte metoden feil”. Huh? Åh? Ja, da skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle brukt den. For vi lærte jo å ignorere kroppens symptomer om at nok er nok ved å skulle gjøre dette mantraet og greiene. Så skulle vi liksom være friske(re). jeg sa ingenting.
I dypet av mitt sinn tenkte jeg også “Hva om det kommer inn et menneske her som faktisk lider av depresjon…?” Vi ble jo forsøkt påført dårlig samvittighet for å være syke fra dag 1, så jeg våger ikke tenke på hvordan dette kunne slått ut…

Jeg fikk mitt diplom i hånda, takket for det – men på flyplassen på vei hjem sa jeg til han unge norske fyren som var på kurset med meg at jeg ikke kom til å bruke denne metoden. Hadde jeg innsett noe som helst av dette, så var det at jeg tvert imot må bli flinkere til å lytte til kroppens signaler, og ikke presse meg for hardt når jeg begynner bli i for dårlig form. Det er ingen skam å snu, grav deg ned i tide og det der. Godt gammeldags fjellvett har gitt meg et bedre liv enn LP!

Jeg vil oppsummere med å si: Anbefaler ikke LP til noen med ME! Dette er reinspikka svindel! Og jeg skulle ønske man kunne anmelde disse kyniske kjeltringene som driver med dette. For det er det de er. Å sko seg på andre menneskers ulykke, blåse i at man gjør dem sykere, hvordan det går med dem – ja, det er jo regelrett ondskapsfullt.