Irene Qvan

Jeg ble syk i 2008 og fikk diagnosen ME i 2010. Mild grad. Fra den gang husker jeg mediaoppslag om en mirakuløs behandling som fikk alvorlig ME-syke friske igjen.

Lightning Process. 

Ved nærmere ettersyn foregikk dette i England og kostet svimlende 50 tusen.  

Det var helt uaktuelt. Dessuten tenkte jeg at det sikkert var forbigående og at det når som helst kunne gå over. 

Det gjorde det ikke. 

Noen år senere, nærmere bestemt i 2016 hadde boken til Landmark “Vekk meg når det er over” funnet veien til meg gjennom en bekjent.

Boken var lettlest og bar løfter om et mirakel jeg hadde håpet på i åtte år. Boken handlet om Landmarks sykdomsforløp og hvordan hun ble frisk av et tre dager kurs. 

Hun var sykere enn meg. Kunne hun bli frisk fra ME ved hjelp av LP, kunne også jeg!

Deretter oppdaget jeg til min store glede at kurset ble avholdt kun en times kjøring fra hvor jeg bor. 

Ikke bare det, det kostet “bare” 16.500,- 

Det var en liten pris å betale for at jeg nå endelig skulle kunne leve et liv uten ME. Jeg fylte ut et skjema for å kunne delta, og bekreftet gladelig at jeg skulle være ukritisk til kursets innhold, og at jeg var motivert.

Det var jeg virkelig. Dette var stort, jeg skulle jo bli frisk!

I løpet av kursdagene var det mye fokus på hvordan selvcoachingen skulle lage nye spor i hjernen, som igjen påvirket fysikken. Gjøre passivt språk om til aktivt. 

ME er ikke noe jeg har, det er noe jeg gjør. En etter en sto vi på gulvet og sa STOPP, valgte livet vi elsker fremfor grøfta. Dette var så enkelt at det måtte jeg jo greie. 

Grubling, tankekjør og perfeksjonisme var noe av det som forårsaket utmattelse og div. symptomer. 

Tenke og oppføre seg som en frisk person. Slutte å kjenne etter. Fake it til you make it. Ta i bruk placeboeffekten, som er kroppens måte å helbrede seg selv.

Alt dette hørtes helt greit ut for meg. 

Vi skulle finne ut på hvilket område vi var perfeksjonister, og dele med gruppen. Tanker om aktiviteter og matvarer vi ikke tålte, kunne vi nå bare glemme. 

Vi kunne spise hva vi ville, og delta på hvilke aktiviteter vi hadde lyst til. 

Skuffelsen var ikke så stor da jeg fikk PEM i etterkant av kurset. Jeg hadde jo nettopp lært metoden. 

Og hvis jeg gjorde slik vi hadde lært, ville jeg få fullt utbytte av den etter en tid, bare jeg fikk gjort øvelsene ofte nok. Dette ble vi forberedt på av kursleder. 

Kort tid etter kurset oppdaget jeg at stopp-metoden ikke virket særlig bra på søvnproblemene. Etterhvert innså jeg at det ikke virket inn på de øvrige symptomene heller. 

Jeg greide rett og slett ikke kvitte meg med noen av ME-symptomene ved hjelp av stoppteknikk og tankevirksomhet. 

Placeboeffekten uteble. 

Godfølelsen jeg skulle kunne tenke meg til, uteble også. 

Det måtte være noe galt med meg. 

Jeg bebreidet meg selv og følte meg mislykket. De andre på kurset greide det helt sikkert. 

I forbindelse med kurset fikk vi være med i en FB-gruppe hvor vi kunne støtte hverandre og sørge for at vi holdt oss “på sporet”. 

Jeg fulgte gruppen i et år og heiet på de andre, samtidig som jeg bebreidet meg selv for at jeg ikke fikk det til. 

Vi skulle poste kun positive innlegg i gruppen, så jeg avsto fra å legge ut noe. 

Jeg unnlot å ta direkte kontakt med noen av de andre på kurset, i frykt for å hindre deres tilfriskning. 

På kurset lærte vi at det hadde avgjørende betydning å ikke tenke negativt/være kritisk til metoden. Det kunne ødelegge alt. 

Selv om jeg ikke hadde noen effekt av øvelsene, fortsatte jeg i et halvt år etter kurset, før jeg ga opp. Håpet om et liv i en frisk kropp var dermed ettertrykkelig knust. 

Nå føler jeg meg dum og lettlurt som ikke gjennomskuet dette fra start. Jeg er imidlertid lettet over at jeg ikke opplevde forverring utover PEM i etterkant av kurset.  

Kursleder oppfordret meg til å la være å ha kontakt med folk som tvilte på metoden, spesielt ME-grupper på FB. De kunne være kritiske til LP, og ville dermed påvirke tilfriskningen negativt. 

Den gangen kjente jeg ikke til disse gruppene. 

Det hører med til historien at før jeg meldte meg inn i ME-grupper på FB, trodde jeg ME var psykosomatisk. 

Hver gang jeg fikk PEM, var jeg overbevist om at det var fordi jeg tenkte eller følte negativt eller feil på en eller annen måte. Jeg hadde jo gode dager da jeg var sikker på at jeg var “like fin” igjen. 

Men plagene kom alltid tilbake, til min store fortvilelse. 

Det var først da jeg leste om den biomedisinske forskningen, samt andres opplevde symptombilde som ble delt i gruppene, at jeg virkelig kjente meg igjen i det som ble beskrevet. 

Informasjonen jeg har fått gjennom disse gruppene har hjulpet meg til å forstå, akseptere og leve med ME.  

Mine tanker om LP

Ensidig positiv mediaomtale og hemmelighold rundt hva metoden går ut på, og alt for lite fokus på hvor mange som opplever forverring. 

Dette kan forlede folk til å tro at de skal bli friske. Mirakelhistoriene gir håp, som man deretter betaler dyrt for å få knust.

Jeg tenker at LP-instruktører antagelig vet at mange blir sykere som følge av kurset. Jeg vil anta at de holder seg oppdatert på biomedisinsk forskning. 

Det vil forundre meg om de ikke gjør det. De påberoper seg tross alt å sitte på nøkkelen til tilfriskning for mennesker med denne diagnosen.

Det forundrer meg at de virkelig tror at LP skal kunne kurere fysiske målbare “feil”, som bla energiomsetningssvikt i cellene, ved å lage nye spor i hjernen. 

Det forundrer meg også at de har samvittighet til å fronte dette kurset opp mot ME-pasienter dersom de kjenner til sykdomsmekanismene, og ikke minst den pågående sammenblandingen av ME og utbrenthet.