Jeg fikk ME utløst etter infeksjon og har vært syk siden jeg var liten. Det var dr. Wyller på Rikshospitalet som stilte diagnosen da jeg var 10 år gammel.

Dr. Wyller anbefalte at foreldrene mine skulle betale for at jeg skulle ta Lightning Process og at dette ville kunne gjøre meg frisk. Jeg var i tvil om dette var løsningen på mine helseproblemer, men følte meg presset til å gjøre dette for å vise at jeg ønsket å bli frisk. 

Før kurset var jeg blitt «godkjent» ved at jeg hadde undertegnet på at jeg var «endringsvillig» med tro på at jeg kunne påvirke sykdommen og bli friskere. Dette måtte jegogså bekrefte i en telefonsamtale.

Jeg deltok på kurset våren 2008, med en engelsk coach, og hadde min mormor med meg som ledsager. Mamma, som også har ME, deltok på det samme kurset.

Først fortalte kurslederen mirakelhistorier om folk som hadde blitt friske av metoden, blant annet en med benbrudd. Hun viste også video av en rugbyspiller som fortalte om kona hans som hadde blitt frisk, og han takket og lovpriste kurset. Så fortalte hun om hvordan nervesystemet kunne endres ved tankepåvirkning og trening.

Etterpå skulle vi gjøre øvelser. Flere ganger måtte jeg stå foran alle sammen mens kurslederen instruerte meg.

For å stoppe mine påståtte negative tankemønstre, som hun mente var årsak til sykdommen min, ble jeg instruert i å si kraftig «stopp» hver gang jeg kjente symptomer eller tenkte på sykdommen. Jeg skulle samtidig gjøre bevegelser med armene for å gjøre det mer virkningsfullt, men hun var ikke fornøyd med måten jeg gjorde det på. Etterpå måtte jeg si at jeg velger «det livet jeg elsker» og ikke «grøften», og markere det ved å flytte meg på gulvet til det riktige stedet.

Jeg ble også bedt om å lukke øynene og se for meg energien som fylte meg. Jeg ble spurt om hvilken farge jeg likte best, og svarte blå. Men da sa kurslederen at det ikke kunne brukes, for det var for trist, og jeg måtte finne meg en ny og mer kraftfull farge (rød). Det følte jeg var en av måtene hun brukte for at jeg skulle ta avstand fra mitt «gamle jeg», og dermed hjernevaske meg.

Selve kursopplevelsen var for meg veldig slitsom og merkelig, nesten som et religiøst vekkelsesmøte. Kurslederen trampet rundt i lokalet på høyhælte sko og snakket med høy og skrikende stemme. Hun virket skremmende og var hard og overkjørende. Jeg var glad for at jeg hadde mormor og mamma med meg, slik at vi kunne snakke sammen og støtte hverandre.

Jeg reagerte på at det var et stort forventningspress om tilfriskning fra kurslederen og krav om at jeg skulle slutte å lytte til kroppen, trosse medisinske råd og anbefalinger, unngåandre pasienter og ME-foreningen og lukke øynene for internasjonal biomedisinsk forskning. 

Kurslederen sa at det var min egen skyld hvis jeg ikke ble frisk, og på kursets siste dag ble jeg bedt om å signere på at jeg var 100% frisk om jeg følte det var riktig eller ikke, fordi det var en del av behandlingen. Dessuten skulle alt hemmeligholdes.

Alt dette opplevde jeg som 11-åring dypt krenkende og som en direkte farlig metode. Jeg hadde mareritt om kurslederen i lang tid etterpå og har snakket med en psykiater i ettertid om traumene kurset påførte meg. Jeg synes det var underlig at jeg ble anbefalt dette kurset av legen min, som skulle være ekspert på ME.

Jeg synes også det er skremmende at jeg på LP-kurset ble presset til å ikke gjøre aktivitetsavpasning, som er den eneste anerkjente måten å håndtere sykdommen på, og dermed påført potensielt dårligere prognose. Jeg opplevde ingen bedring og er i dag sykere enn da jeg tok kurset.