Jeg er en av de som med hallelujastemning har predikert for lightning process. I dag er jeg skamfull, flau og lei meg for den smerten jeg måtte ha påført andre syke. 

Min historie starter i 2007. Kort tid etter at jeg starter i ny jobb, får jeg vondt i halsen, hovne lymfekjertler og utmattelse. Trosser kroppens signaler og går på jobb, man blir ikke sykemeldt i ny jobb!
Ti måneder senere sier kroppen stopp og jeg blir langtidssykemeldt. Prøver viser at jeg har hatt kyssesyken. Legen min sender meg til utredelse på Kragerø sykehus og jeg får raskt diagnosen ME. I håp om at diagnosen er feil, tar jeg selv kontakt med en privat spesialist og får diagnosen på nytt etter Canada-kriteriene (usikker på hvilke kriterier som ble brukt første gang). Deretter blir jeg overlatt til meg selv, med beskjed at det ikke finnes noen kur. Ingen beskjed om hva ME er, hva jeg kan gjøre for å få hverdagen til å bli bedre. Ingen informasjon om et nettverk, hjelpemidler e.l. 

Dessverre passer ikke ME med min livsstil. Jeg som har et aktivt liv, med en jobb jeg elsker, verv på fritiden, stort nettverk med mye sosial omgang. En familie, med mann, og to gutter i barnehage og på barneskole.

Jeg forsøker derfor mye for å bli bedre. Akupunktur, osteopati, healing, ulike vitaminer, turer m.m. Dessverre ser det ut til at det er kun hvile som har litt effekt. Jeg er stadig like utmattet og kraftløs.

Så får jeg høre om en ME-pasient som har blitt bedre. Jeg tar kontakt og hun forteller at hun har tatt LP. Jeg kaster meg over, helt ukritisk. Etter et «intervju» med LP-instruktør får jeg innpass, og høsten 2008 betaler jeg 15 000 kr pluss hotell for å delta på et tredagers-kurs i Oslo, med instruktør fra England. 

Allerede etter én dag er jeg overbevist. Selvhypnose og det å lære å si stopp til utmattelsen gjør underverker. Jeg går tilbake til hotellet, trener på øvelsene vi har lært, og går tilbake neste dag med stor optimisme. Jeg har ikke ME, jeg har GJORT ME. Selvfølgelig kan jeg bli frisk, så lenge jeg har påført meg dette selv. Tredje dag blir jeg hentet av min mann, og med stor overbevisning forteller jeg ham at jeg er blitt frisk. Jeg begynner gradvis i jobb, tør ikke starte 100% da jeg må være sikker på at selvhypnosen virker. Men jeg kommer tilbake i 100% stilling som var det viktigste målet for meg. 

Jeg forteller alle rundt meg at jeg er frisk og prøver å overbevise andre om at det er noe av det lureste ME-syke kan gjøre for seg selv. Jeg debatterer med andre ME-syke og vurderer sterkt å bli LP-instruktør.

På dette tidspunktet vet jeg ikke at ME er mer enn utmattelse. Siden jeg bestemte meg tidlig for å ikke lese om sykdommen, målte jeg friskheten min kun på overskuddet. Det er utrolig hvor langt man kan presse kroppen sin før det sier helt stopp. 

I årenes løp fikk jeg gjentagende infeksjoner. 2-4 omganger i året med bronkitt og/eller lungebetennelser. Omgangssyke 1-2 ganger i året og samtlige influensaer som gikk. Var det noe i omløp, så fikk jeg det. Jeg gikk fast til kiropraktor, for kroppen låste seg. Hadde konstant hodepine og slet med å konsentrere meg. Lymfekjertlene i halsen var konstant hovne. Utmattelsen skjøv jeg til side, for ME, nei, det gjorde jeg ikke lenger.

I 2012 begynner jeg å lure på om jeg har jobbet for mye. Er jeg utbrent? Bytter jobb og går ned i stillingsprosent. Ting fungerer til en viss grad. Jeg stortrives i jobben, men orker lite på fritiden. 
Så får jeg tilbud om det jeg tror er drømmejobben, og takker ja. Her blir det mye jobbing og når jeg går ut på ferie etter fire måneder er det som kroppen får spasmer. Hendene skjelver og jeg har hukommelsestap. Etter tre ukers ferie føler jeg meg noe bedre og går tilbake på jobb med frisk mot. En uke på jobb og symptomene kommer tilbake. Etter en lang prosess bestemmer jeg meg for å slutte. På dette tidspunktet er jeg sikker på at jeg er utbrent (for ME gjør jeg stadig ikke). 

Jeg blir arbeidsledig, men etter tre måneder uten jobb får jeg tilbud om et vikariat, en ny lederstilling. Formen er ikke god, men jobben frister og jeg takker ja. Utfordrende, spennende og med gode kolleger, trives veldig godt. Allikevel begynner kroppen å svikte. Energinivået synker, kronisk hodepine, hjernetåke og stadige infeksjoner gjør at jeg innser at jeg må sykemelde meg. Høsten 2015 sier det stopp og da er det fullstendig stopp. 

Legen sender meg på nytt til utredning og jeg får for tredje gang diagnosen ME. Denne gang fikk jeg grad moderat. Tidligere hadde jeg mild grad.

I forbindelse med arbeidsavklaring får jeg plass på Eiken i 2018. Det er først her jeg lærer om de andre symptomene og klarer å se sammenhengen. Lettelsen ble stor da jeg forsto at hjernetåke var et symptom. På et tidspunkt var jeg redd jeg var blitt mindre intelligent. Å lese lengre tekster er umulig og ord forsvinner når jeg skal snakke. At melkesyre i kroppen var melkesyre og ikke influensasymptomer skjønte jeg heller ikke. Fikk mange aha-opplevelser.

Nå teller vi 2022 og jeg jobber fortsatt med å forstå hva som er symptomutløsende og hvordan jeg skal unngå det. Det er en lang vei å gå, men for meg var aksept av sykdommen det viktigste skrittet. 

Jeg vil beklage overfor alle som har følt seg presset til å ta LP. Jeg er lei meg for at jeg har vært en bidragsyter til å gjøre andre sykere, til å kaste bort penger, føle seg uglesett og mistenkeliggjort. Jeg var blind, men nå ser jeg.