Min historie er fra London 2008. 

I 2007/2008 var LP selve kuren for ME. «Alle» ble friske. Dette måtte bare prøves.

Skjemaer ble fylt ut og sendt til Phil Parkers eget kontor i London. 

Jeg svarte ærlig på alt og fikk avslag. Jeg husker ikke helt om dette var pr. tlf eller brev med påfølgende telefonsamtale, men jeg husker den enorme skuffelsen. 

Begrunnelsen for avslaget var at jeg var skeptisk av natur, og ikke godtok sannheter uten faktasjekk. 

De ville ikke ha skeptiske deltagere, da dette ødela dynamikken i kurset. 

Hvis jeg virkelig ville delta på kurs, måtte jeg svare på alle spørsmålene på nytt, moderere meg, og bevise at jeg var klar for kurs. 

Allerede her ringte varselbjellene, men jeg var så desperat etter å bli frisk, og jeg skulle jo ikke være skeptisk lenger. Avslaget, og det å måtte be på mine knær om plass, gjorde meg nok ekstra sårbar. 

Kurset besto i indoktrinering av «sannheter», massesuggesjon og selvhypnose. 

Jeg husker at jeg tenkte at -dette er for enkelt, men jeg skulle jo ikke være skeptisk. Jeg skulle gjøre glad og frisk. Og var jeg ikke glad og frisk, så gjorde jeg teknikken feil. 

Euforien og halleluja-stemningen på kurset førte til et ørlite blaff av energi, før det endte i en gradvis forverring som jeg ignorerte i lang, lang tid. Jeg sa stopp, valgte «det livet jeg elsket» og gjorde «frisk», om igjen og om igjen, etter alle kunstens regler. 

Intervallene med «frisk» ble kortere og kortere, og jeg lå til slutt mesteparten av døgnet. Jeg måtte bare innse at jeg var blitt lurt og at jeg lurte alle rundt meg i de korte periodene jeg var på beina. 

Etter dette kom en bølge av skam som jeg enda ikke er kvitt. Kognitive teknikker (og da mener jeg ikke LP) kan i beste fall hjelpe for å godta den situasjonen en er i, og til å gjøre det beste ut av det livet som en er gitt, men å gi individet selv et ansvar for sykdom og skader som rammer, gjør bare vondt verre. Ingen velger et liv i sykdom, og alle gjør så godt de kan med de forutsetningene de har.