Lightning Process – Hva jeg tenkte da og hva jeg tenker nå

Det var i 2009 jeg hørte om Lightning Process. Det var med vantro jeg så på TV at ME-syke kunne bli helt friske av et tredagerskurs som het LYSPROSESS. 

Jeg betraktet det som ren humbug, men så betrodde en venninne meg at hun skulle ta Lightning Process-kurset. Hun var svært positiv, og jeg ble smittet av hennes entusiasme. Og jeg tenkte at om jeg ble frisk, og det hadde kostet meg 15 000 kroner, så ville ikke pengene bety noe. Det å få meg frisk ville jo være et mirakel. 

Jeg hadde brukt like mange penger på Balderklinikken, og var da blitt kjempedårlig i noen år etterpå. Jeg tok for gitt at man ikke kunne bli syk av et kurs som kun gikk på mentale øvelser. Det var ingen medisin eller vitaminer som skulle inn i kroppen min. Det sto at det var et treningsprogram: “The Lightning Process ™ (LP) er et treningsprogram. Gjennom enkle teknikker kan du endre tankemønster og kroppslige funksjoner. Dette vil igjen påvirke din helsetilstand.” Du verden! Jeg bestemte meg for å ta kurset, jeg hadde intet å tape. Hvis dette kunne gi meg tilbake helse og liv, ville det være intet mindre enn fantastisk og verdt hvert øre. 

Men det var ikke bare enkelt å komme med på et sånt kurs, man måtte søke og oppfylle en del kriterier. Jeg tittet igjennom søknadsskjemaet og kjente litt skepsis fordi det var svært omfattende. Man må ha én eller flere samtaler i forkant med coachen for at coachen skal vurdere om man er “klar”. Det er en forutsetning at man må “være klar” for kurset. Det står: ” Dersom du er enig i påstandene under ‘Er jeg klar?’ kan du fylle ut og sende inn søknadsskjemaet til oss. 

Vi vurderer deg til ikke å være klar ennå hvis: 

1. Du er kritisk eller analytisk i forhold til prosessen. 

2. Du bare vil gi det en sjanse og se hvordan det går” 

Det sto blant annet følgende i punkt 6 i søknadsskjemaet: “6. ER DU EN ANALYTISK PERSON? Vi vet at det i mange sammenhenger er nødvendig å analysere og stille spørsmål. Imidlertid har vi registrert at dersom man på kurset bruker tiden til å analysere undervisningen istedenfor å anvende det man lærer, vil man få lite utbytte. Det er viktig at du gjør deg ferdig med dine kritiske spørsmål før kurset, slik at du under kurset kan være fokusert på undervisningen og din egen endringsprosess. Dersom du ønsker å snakke mer om hva dette innebærer, sett kryss her.” 

Litt pussig at man må være ferdig med kritiske spørsmål FØR kurset, altså før man vet hva det innebærer. Kritiske spørsmål er jo ofte noe som kommer underveis når man gjør seg nye erfaringer og tanker. Og i mitt liv har kritiske tanker og spørsmål alltid vært av det gode. 

Men jeg valgte å jobbe for å bli klar, legge vekk det jeg tidligere hadde ment om sunnhet i å være kritisk til “sannheter” som blir dyttet på en. Det var jo helt nye tanker dette, og de skulle utgjøre en del av endringsprosessen, og kanskje hadde alt jeg hadde tenkt og stått for bare vært til hinder for at jeg ble frisk? Slike tanker fikk jeg nå. 

Jeg tenker først nå i ettertid at det å være “klar” betyr at man stiller seg åpen for den hjernevask som LP utøver. På tidspunktet jeg søkte var jeg bare engstelig for at jeg ikke skulle bli godkjent, at jeg ikke var åpen nok til å bli tatt opp som kurselev. 

Min venninne som er positiv og mye mindre skeptisk enn meg, fikk vite at hun ikke var “helt klar”, hun måtte gå i seg selv noen dager for å bli enda mer klar. 

Jeg skjønte at jeg måtte svare at jeg slett ikke var noen analytisk person, for å komme gjennom nåløyet. Og jeg ER en analytisk person, men jeg klarte ved hjelp av vilje og motivasjon å undertrykke alt jeg måtte føle av skepsis. 

Jeg har alltid vært skoleflink, og har vært en “mønsterelev” hvis det har blitt krevd av meg. Således gjorde jeg alt som sto i konseptet, og første trinn var å lese boka til Phil Parker “An introduction to the lightning process”. Jeg leste om hjernens plastisitet, om placebo, om pasienthistorier. Jeg besøkte Phil Parkers hjemmeside, klikket opp diverse videoer med pasienthistorier der alle var blitt friske av ME. Det sto at kurset var spesielt rettet mot de med ME, men at det også kunne brukes på andre sykdommer og tilstander. 

Jeg ringte coachen. En kjempehyggelig dame. Hun vurderte meg til å være “klar”. Jeg var lykkelig. Jeg var tatt opp til et meget eksklusivt kurs, et treningsprogram som jeg kunne bruke i prosessen for å bli frisk. Jeg skulle ta helt og holdent ansvar for min egen sykdom, og det hadde jeg jo gjort i alle årene med ME, så det hadde jeg allerede god trening i. Det var ingen som hadde tatt noe som helst ansvar for min sykdom. 

Jeg spurte coachen om det var mulig å legge seg ned under kurset hvis man ble sliten. Det sto for meg som nesten umulig å skulle sitte oppreist i fem timer, i tre dager etter hverandre. Hun lo det litt vekk, og sa at ingen hadde noensinne måtte legge seg ned på hennes kurs. Jeg kjente optimismen stige. I tillegg fikk jeg lov å ha med meg en ledsager, og det føltes trygt å ha med meg en venninne jeg hadde kjent i 30 år, og som også var terapeut og kunne ha utbytte av kurset. 

Rett før kurset begynte, fikk jeg influensa, ikke ME-influensa, men en vanlig influensa med feber og vond hals. Jeg ringte coachen og spurte om jeg kunne få komme på neste kurs siden jeg var blitt dårlig. Hun svarte: “Nå gjør du det skikkelig vanskelig for meg. Du var jo så ivrig. Det er ikke så mange som har meldt seg på dette kurset, og hvis ikke du kommer, må jeg avlyse”. 

Jeg ble helt perpleks. Her skulle jeg ta ansvar for min egen sykdom, at jeg bare GJØR ME, og så la hun på mine skuldre ansvaret for om hun skulle holde kurset eller ikke. 

Om jeg ikke kom, ville jeg ødelegge for de andre påmeldte som da måtte ha utsatt kurset. Som det pliktoppfyllende og høflige mennesket jeg er, svarte jeg: “Jeg kommer. Selvsagt.” 

Det var tidlig sommer, sola strålte vakkert, min venninne hentet meg, hun hadde laget lunsj til oss og gjorde alt for at dette skulle gå bra. Jeg var jo mest redd for at jeg måtte legge meg ned, vise hvor syk jeg er. Første dagen skjønte jeg at vi skulle bli undervist, og at jeg ikke måtte yte noe særlig. Coachen snakket om hjernens plastisitet, hvordan lure hjernen, sammenhengen mellom kropp og psyke, om placebo, om stressrespons. Hun snakket om body checking. 

Det skal visstnok være slik at ME-pasienter sjekker kroppen sin, altså kjenner etter vondter osv. Jeg kjente meg overhodet ikke igjen i det. 

Vi lærte at vi GJØR ME! Vi fikk noen tegninger med kjente eksempler på optiske illusjoner, narre hjernen-øvelser. Noe av dette virket fornuftig. Der og da. Også da hun snakket om at hjernen “husket” alle årene med sykdom. Da hun snakket om at vi ved hjelp av Lightning Process skulle skape nye nevrologiske baner i hjernen, kjente jeg litt skepsis. Hvordan var det mulig da? 

Men jeg stilte med et åpent sinn, skepsisen ble kvalt i fødselen da hun fortalte hvor syk hun hadde vært. I flere år hadde hun vært sengeliggende, og så hadde hun reist til London og tatt kurset, og etter første kursdag hadde hun klart å gå flere timer på kjøpesenter. Helt utrolig. Der sto hun foran meg, struttet av energi, og hun klarte både å stå og snakke på én gang, helt ubesværet. Jeg husker jeg tenkte at det var godt jeg ikke trengte å reise til London, for det var jeg for syk til, men at jeg var heldig for kurset lå bare 20 minutters biltur fra der jeg bodde. 

Første kursdag besto av undervisning og så vidt en liten “forsmak” på treningsprogrammet der vi én etter én måtte stille oss opp på gulvet, lære oss å si det vi nå skulle si i månedsvis framover. Vi lærte å flytte oss innenfor en “firkant” på gulvet, avhengig av om vi ville ha det livet vi elsker eller om vi ville gå i grøfta. “Livet vi elsker” og “grøfta “var to sentrale begreper. Hvem vil ikke ha det livet man elsker? Vi hadde jo alle sammen befunnet oss i “grøfta” i lang tid! 

Jeg tenker i dag at jeg var veldig naiv som gikk så på limpinnen og at jeg virkelig trodde dette kunne gjøre meg frisk. Nå ser jeg at skolemedisinere går god for dette konseptet, at det blir laget i regi av offentlige helseinstitusjoner, og da er jeg ikke alene om den limpinnen. Egentlig helt sjokkerende når man ikke har vitenskapelig dokumentasjon på at kurset virker. Er det noe med at verden vil bedras? Er det noe med at denne pasientgruppen er til så stort besvær at fastleger og sykehuspersonell er lettet over å kunne skyve ME-pasientene på et mirakelkurs på tre dager? 

Ettersom jeg har forstått blir slike kurs også arrangert i regi av det offentlige, men det offentlige vil ikke betale utgiftene. Dersom det skolemedisinske miljøet har tro på Lightning Process, ja, da skulle man tro de vil prøve å få det offentlige til å dekke utgiftene. Paradoks. 

Tilbake til min deltagelse: På slutten av første kursdag lærte vi at vi skulle få det livet vi elsker ved å bruke Lightning Process. Kursleder spurte hva vi skulle gjøre etter kursdagen, og jeg tenkte at jeg skulle hjem og hvile ut, jeg var helt utmattet. De to andre på kurset var veldig nølende til hva de skulle gjøre på ettermiddagen. Jeg visste med meg selv at jeg MÅTTE gjøre noe annet enn å ligge i senga, tvinge meg, så jeg hadde noe å komme med på dag 2 som den flinke eleven jeg alltid hadde vært. Jeg kunne bare ikke komme og si til coachen at jeg hadde ligget pal fra dagen før. Jeg kom hjem, hvilte et par timer, men jeg var så gira av stemningen på kurset, og på ren vilje klarte jeg å gå rundt kvartalet. Det er en cirka 10 minutter rolig gåtur som jeg gikk mens jeg messet kursets “mantra” inni meg. Riktignok var jeg totalt utmattet. Så kom dag 2 og 3. 

Det var et veldig hyggelig kurs. Det var en sympatisk coach. Den innledende kommentaren hennes på telefonen om at jeg gjorde det vanskelig for henne ved å trekke meg, ble glemt. Vi var tre syke, min ledsager, en under opplæring og coachen. Coachen ga alt hun hadde. Imponerende. 15 000 kroner for tre dager à 5 timer er ikke mye syns jeg, hvis dette hadde vært veien til et friskt liv. 

Vi fikk ikke stille spørsmål, komme med motforestillinger eller egne tanker underveis, men det ser jeg på som bagatellmessig. Vi fikk heller ikke i særlig grad lov å kommunisere med de andre deltagerne. Andre dagen lærte vi prosessen eller treningsprogrammet i sin helhet. I forkant visste jeg at det var en kombinasjon av osteopati, nevrolingvistisk programmering og lifecoaching. Flotte ord. 

Når det kom til praksis, viste det seg å være såre enkelt. Og det var jo bra, tenkte jeg, for det skulle jo kunne brukes på barn og unge også. Det var bare å stille seg på gulvet og lære seg programmet. Det tar utgangspunkt i at man ønsker seg masse energi. Og man skal bruke bilder/metaforer. Man skal begynne med å si: “Jeg ønsker meg like mye energi som…”…og da sa coachen at vi kunne velge på “øverste hylle”, for vi hadde fortjent det beste, ikke sant? Så vi kunne ønske oss like mye energi som en tiger i fullt sprang, og lignende bilder. Og hvordan skulle vi få så mye energi? Og her kom virkelig poenget inn. 

Vi skulle ta oss selv tilbake til en tid FØR vi ble syke. Vi skulle spole livet vårt tilbake til da vi var friske, og vi skulle tenke tilbake på “uforurensede” positive minner, der alt bare var såre godt. Deretter skulle vi fokusere på dette bestemte minnet, huske alt det gode rundt dette minnet, og kjøre det som en “film” i hodet. Vi kunne gjerne ha flere slike filmer i hodet, og gå igjennom dem fra begynnelse til slutt, om og om igjen. Dette er i stor grad Lightning Process. 

Jeg hadde mange gode minner, og ett av dem var fottur på Hardangervidda, lenge før jeg ble syk, og jeg skulle huske hvor mye energi jeg hadde da. Dette skulle være en måte å trene hjernen til å få “nye nevrologiske nervebaner”, og siden kropp og sjel hører sammen, ville disse lyse minnene påvirke kroppen min til å bli frisk. Intet mindre enn fantastisk! 

Mitt minne, min film var sånn: Jeg var på fottur med gode venner midt på sommeren på Hardangervidda og bar en tung ryggsekk. Det var strålende sol en hel uke. Jeg gikk og gikk, og istedenfor å bli utmattet, fikk jeg mer og mer energi. Slik er det når man er frisk, begynnelsen på en tøff tur, for eksempel en skitur, er jo at man ofte syns det er tungt i starten, og så går det lettere og lettere. Slik var det den gangen for meg på Hardangervidda. 

Jeg hadde den lette følelsen i kroppen da jeg gikk. Jeg mintes fjellufta, alt jeg sanset, jeg mintes brede bekker med glatte steiner, og jeg husker hvordan jeg manøvrerte kroppen min fra stein til stein, helt ubesværet med topp balanse. Jeg husker at jeg ikke engang merket den tunge sekken på ryggen, jeg husket smil og latter, vennskap, nærhet og fremfor alt: MASSE ENERGI! Den som jeg nå skulle få tilbake. 

Dette var en av mine filmer, jeg hadde flere som ikke nødvendigvis handlet om å klare så mye rent fysisk, men gode minner der jeg kom på lange sekvenser med de fineste ting jeg kunne bruke i prosessen. Jeg var utmattet etter kursdag 2, men jeg klarte også da en tur rundt kvartalet. På kursdag 3, den siste, var jeg totalt utmattet, jeg følte meg veldig syk. 

Og det var jo egentlig da jeg skulle klare flere timer på kjøpesenter, eller iallfall at jeg skulle være bedre enn på lenge. For jeg visste at ikke alle fikk bedringen like kjapt, men jeg måtte altså legge meg ned til slutt, på gulvet med puter. Det var litt flaut. 

For der lå jeg på gulvet og GJORDE ME! For nå visste jeg jo så inderlig vel ,etter tre dagers kurs, at jeg ikke HADDE ME, men at jeg GJORDE ME. 

Heldigvis ble jeg møtt med forståelse, ingen som moraliserte eller var ubehagelige. Til slutt måtte vi skrive under på at vi var friske. 

Ja, vi måtte skrive under på et skjema at vi var friske. Jeg var da så slapp og lå på gulvet, og i og med at jeg gjorde ME, og at jeg i bunn og grunn var helt frisk (jeg skulle bare gjøre prosessen og trene hjernen og kroppen), så underskrev jeg. 

Jeg har i etterkant undret over om disse underskriftene utgjør grunnlaget for at Lightning Process-systemet påstår at de får folk friske. I så fall et meget tynt grunnlag, når jeg vet at jeg var helt utkjørt etter tre dager med kurs. 

Jeg trodde at jeg ved å gjøre prosessen, kjøre filmer i hodet, ville kunne få hjernen min til å la kroppen lystre. Det var jo her sammenhengen lå. Med nye nevrologiske nervebaner i hjernen skulle det bidra til å gjøre kroppen min frisk, øhh, den var jo allerede frisk, men at jeg skulle slutte å gjøre ME. Og for hver nye tur jeg klarte rundt kvartalet eller for hvert skritt, så ville det igjen også påvirke hjernen. Altså den gjensidige sammenhengen mellom hjerne og kropp. Hvis dette kurset hadde gjort meg frisk eller stoppet meg fra å “GJØRE ME” ville det vært det vakreste mirakelet i livet mitt noensinne. Hvem ønsker å være så syk? 

Jeg vil påstå at jeg ikke hadde eller har en eneste “gevinst” av å være syk. Noen påstår jo det også, at man får sekundærgevinster ved å være syk. Utrolig hva man må finne seg i å høre i tillegg til at man har (og IKKE gjør) en alvorlig fysisk sykdom som ME er. 

Dette innlegget blir langt, og jeg skriver så detaljert, slik at de som er interessert i Lightning Process kan få innblikk i hva dette er, fra en som har gått kurset. 

Jeg vet at barn og ungdom “tvinges” gjennom dette konseptet, og jeg er skeptisk til at noen i det hele tatt med ME, eller alvorlige fysiske sykdommer, bør ta kurset. Jeg vil si at det var et hyggelig kurs, men for å ha det hyggelig i tre dager er 15 000 kroner en høy pris å betale, men en enda høyere pris er det triste faktumet at noen (flere eller mange?) faktisk ikke blir friske, eller i verste fall dårligere.

Her er fortsettelsen og hvordan det gikk med meg da jeg skulle trene på egenhånd: Jeg var optimistisk, og jeg gjorde prosessen mange ganger om dagen. Jeg klarte etter hvert å gå to ganger rundt kvartalet. Vi skulle også bruke farger for å skape motivasjon i for eksempel en oppoverbakke. 

Etter en tid fikk vi på telefon en oppfølgingssamtale med coachen. Jeg gruet, for jeg var ikke blitt særlig mye bedre, og det var jo mitt ansvar hadde jeg tidligere fått formidlet, men hun var positiv og sa jeg måtte være tålmodig. 

Jeg spurte henne om det var oppfølgingskurs, for jeg følte at et tre dagers kurs ble for lite. Jeg hadde jo vært alvorlig syk i nesten 20 år, og så skulle alt ligge på mine skuldre i forhold til å bli frisk. 

På kurset burde de blant annet informert om at man trenger lang tid å trene opp en kropp som har ligget lenge, med hensyn til blant annet leddene, men ingen slik informasjon ble gitt. Men så har ikke de fleste coachene helseutdanning heller, men slippes løs på alvorlig syke mennesker får de. Ikke bare får de lov til det, de oppmuntres til det. 

Jeg fikk telefonnummer til en annen coach som jeg ringte, og fikk time hos. Jeg var i tvil om jeg gjorde prosessen riktig. Dette var kanskje min skyld? Jeg ble ikke særlig bedre. 

Men jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg ikke skulle falle ned i skyldfølelse om ikke kurset virket for meg. Jeg skulle ikke bebreide meg selv. Jeg gjorde så godt jeg kunne, og gjør man så godt man kan, så blir det vel ikke bedre? Jeg klarte ikke å komme meg lenger enn de to rundene rundt kvartalet. Det stoppet der. 

Så fikk jeg oppfølgingstime, en dobbelttime for 1200 kr. Det var også en sympatisk coach. Vi gikk igjennom hele prosessen på nytt, jeg stilte meg opp i firkanten, og vi terpet og terpet, og jeg tenkte at jeg vel egentlig hadde gjort prosessen riktig fram til da, men coachen mente at jeg hadde gjort prosessen for få ganger pr. dag, og at jeg måtte gjøre den med mer innlevelse. 

Hvis jeg var på kjøpesenter, måtte jeg gjøre prosessen, selv om folk ville syntes jeg var rar om jeg bøyde kroppen i ren iver og med innlevelse mens jeg gjorde prosessen. “Du skal ikke gjøre prosessen 30 ganger om dagen, men hundre eller mer”. 

Oiii, tenkte jeg, hvordan skal jeg orke det, og så bruke kroppen aktivt i tillegg, når jeg så vidt orket å bevege meg. 

Da dobbelttimen var over, sa coachen: “Nå er jeg sikker på at jeg skulle fått deg til å gå en tur i skogen.” Jeg ble helt sjokkert og vantro. Der satt jeg og lurte på hvordan jeg skulle orke bilturen hjem, og så snakket han om å gå tur med meg. Mulig han må ha sett i ansiktet mitt—uttrykket med vantro. 

Jeg kom meg ut i bilen, Sigmund kjørte meg de fem milene hjem, og jeg sovnet momentant i bilen og kom meg ikke igjen før dagen etter. Da var det bare å begynne enda hardere enn før, jeg gjorde prosessen med innlevelse og enda flere ganger om dagen. Akkurat som coach nr. 2 hadde sagt. Det ble turer rundt kvartalet. Dag etter dag. Etter en to-tre måneder sa det helt stopp. Jeg var bare mye sykere. Så syk hadde jeg ikke vært på flere år. Jeg ble liggende. 

Cd’en der prosessen blir gjennomgått, og som jeg hadde spilt flere ganger om dagen, ble lagt vekk, jeg fikk ikke lest den neste boka til Phil Parker. Løpet var kjørt. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så mye sykere. Selv tror jeg det var at jeg overtrente. Det betyr i min målestokk at jeg trente mer enn det min kropp tålte. 

Jeg var opptatt av kun én ting: Hvor lang tid ville det ta før jeg var tilbake der jeg var FØR Lightning Process-kurset? Jeg var heldig, veldig heldig. Det tok bare noen uker, så hadde jeg hvilt meg opp til der jeg hadde vært. Selv om jeg er veldig dårlig, er det en kjempeforskjell for meg å kunne skrive på PC, være litt sosial, orke litt, framfor å ikke klare noe, slik det ble i perioden etter at jeg hadde gjort treningsprogrammet til Lightning Process. 

I ettertid har jeg hørt om folk som har blitt dårlige over flere år etter å ha tatt Lightning Process-kurset. Jeg har også hørt om folk som har blitt bedre og noen til og med friske av Lightning Process-kurset. Det er kjempeflott. Jeg unner alle mennesker et friskt liv, og jeg har selvsagt et sterkt håp om at ME-syke blir friske, og føler en ekstra sterk glede når jeg hører om en ME-syk som har blitt frisk. 

ME er en alvorlig sykdom med mange og vonde symptomer. Og jeg er glad at sykdommen har fått stor pressedekning den siste tiden, og at det nå er håp om at det vil bli en medisin som kan gjøre ME-syke symptomfrie! Det er godt å oppleve at skolemedisinere innser at dette er en alvorlig fysisk sykdom. 

Det er ikke fordi jeg har fordommer mot psykiske sykdommer, men fordi det blir feil å vurdere ME som en psykosomatisk lidelse. Da kan man nemlig ende med å bli prøvekaniner for slike tvilsomme kurs som Lightning Process. 

Dette er min historie. Jeg ønsker ikke å ramme noen. Jeg unner flinke folk å tjene penger. Det kostet ikke meg en krone. Jeg er gift med en snill mann som betalte for meg. Jeg tenker på de som ikke har noen til å betale for seg, de som bare har en uføretrygd. 15 000 kroner er et dypt innhugg i en uføretrygd! 

Jeg har et inderlig ønske om at det offentlige helse-Norge stiller seg skeptiske, det vil si at de advarer mot slike kurs, og tar innover seg at det for mange ikke virker, og at mange blir dårligere. 

Jeg bruker ordet “mange” fordi jeg ikke har noen sikre tall eller statistikk på hvem lightning-kurset ikke virket for, eller som ble sykere av det. 

Jeg ser på det slik: At ETT menneske blir sykere av Lightning Process, er ett menneske for mye! Det er vel ingen tvil om at Lightning Process kan innebære en reell helserisiko, og jeg vil tro at fastleger og institusjoner setter pris på å høre historiene fra oss som har gått kurset. 

Jeg føler meg temmelig overbevist om at den suksessraten kurslederne til Lightning Process opererer med er feil. Jeg oppfordrer de som driver Lightning Process-kurs om å komme med vitenskapelig dokumentasjon på hvor stor prosentandel kurset virker for, og hva som er grunnlaget for et slikt tall. Det har å gjøre med ærlighet og redelighet. Slik man krever innenfor seriøs vitenskap. Og det finnes ikke dokumenterte positive resultater for Lightning Process. Det hele handler om tro, og ikke viten. Hele konseptet beveger seg på syltynn etisk grunn. Man gambler ikke med folks liv og helse. 

Det er to år siden jeg gikk lightning process-kurset, og i tiden etterpå trodde jeg at jeg var en av de få kurset ikke virket for. Jeg fikk aldri noen skyldfølelse, og jeg visste at jeg hadde gjort prosessen riktig, men det ga meg ingen helsegevinst. 

I dag, to år etter, har jeg skjønt at det er flere som har gått på en eller annen type smell i etterkant av kurset. Dette blogginnlegget er ment å fortelle min historie. Jeg hverken kan råde eller fraråde folk å ta kurset, siden jeg kun forvalter min egen, personlige sannhet og erfaring. Jeg vil også presisere at de to coachene jeg møtte, de var sympatiske, de ønsket å få meg frisk, og min kursleder var kjempeflink, og jeg tviler ikke på at hun hadde vært svært syk og at hun nå ønsket å hjelpe oss andre til å oppnå det hun hadde greid. 

Til slutt: Jeg har ME, jeg gjør ikke ME. Jeg tar ansvar for livet mitt og for sykdommen min. Jeg syns livet er fantastisk innenfor de rammene sykdommen setter, og alle har rammer og begrensninger i livene sine, på en eller annen måte. Det viktige er å nyte sin friske tid, øyeblikkene, vi får bare dette ene livet! 

Og hvis noen som driver Lightning Process skulle lese blogginnlegget mitt her: Jeg er ikke i grøfta! Jeg elsker livet! (selv om jeg er syk!) For øvrig burde ikke norske helsemyndigheter ta i dette kurset! (Historien ble første gang publisert i et blogginnlegg i 2011)