Kristine

Jeg fikk ME på grunn av kyssesyken i 1996. Diagnosen ME (G93.3) ble satt av spesialist etter Canadakriteriene. Formen før kurset var mild til moderat. Jeg holdt nivået på mild ved å ta hensyn til kroppen. 

Jeg tok kurset i England i 2007 og på kurset fikk vi ikke stille spørsmål ved noe. Ikke snakke om sykdommen/formen med andre deltagere. Ikke snakke negativt om LP. Satt i ring på pinnestoler. 

Fikk kjeft da jeg holdt på å besvime en gang, og da jeg spurte om å få gå på do fordi jeg måtte kaste opp. Jeg var nemlig «negativ og ødela for de andre!» Og jeg gjorde det mot meg selv, skulle bare si STOPP (og holde hånda ut) og slutte å kaste opp. 

Jeg måtte skrive under på at jeg ikke gjorde ME mer. Coachen godtok ikke svarene da jeg rangerte fra 1 (dårlig) til 10 (best) og presset alltid opp. Dette foran gruppa, slik at jeg følte meg presset til å si bedre for å få henne fornøyd, og skulle jo ikke ødelegge for de andre ved å være negativ. 

Formen var dårlig rett etter kurset, men jeg var optimistisk! Nå skulle jeg endelig bli frisk! Gjorde metoden hjemme, ignorerte symptomer som vi skulle, og formen dalte. 

Ble sengeliggende, og følte på skam og skyld. 

Fikk beskjed av coach at hvis jeg ikke ble frisk/bedre var det fordi jeg ikke gjorde metoden riktig, gjorde ME fortsatt og ikke VILLE bli frisk. Det var min skyld. Endte til slutt med kollaps, liggende lenge på gulvet, hadde tisset på meg, kom meg ikke på do selv eller i seng. 

Jeg var psykisk så knekt at jeg skulle ta mitt eget liv. Dette var jo min skyld. 

Det sa de! Ble heldigvis funnet der jeg lå, og fikk hjelp. Jeg har nå moderat til alvorlig grad, og på de verste dagene ligger jeg 24 t og klarer kun å gå på do og spise litt.