Jeg har vært ME-syk i ca 13-14 år. Jeg deltok på LP-kurs rundt 2012-2013. 

Var på den tiden på flere kurs/møter i regi av Nav. Kurset gjennomførte jeg på Østlandet et sted. Jeg fikk kurset anbefalt av Nav og det ble betalt av Nav. Det lå i min aktivitetsplan for AAP. 

Jeg opplevde at kurslederne på LP-kurset hadde en klan/sekt-lignende adferd når de slo seg sammen mot oss som ikke fikk «halleluja»-følelsen og så lyset. Enten tilba du dem og fortalte om mirakelet dette var, eller så ble du sett ned på, som et dårligere og svakere menneske som ikke klarte det alle andre klarte. 

Jeg husker best tvangsfølelsen med kontrakten vi måtte skrive under på, og at jeg følte at de så ned på meg fordi jeg stilte spørsmålstegn ved at vi måtte skrive at vi var friske, selv om vi ikke var det. 

Etter ca 6 mnd. med bruk av LP-metoden var jeg så syk at jeg ikke klarte mer. Jeg gikk med gåstol for å komme meg på toalettet. Måtte ha hjelp med alt. Jeg var masse inne på sykehus pga. komplikasjoner. 

Jeg sluttet med LP etter konsultasjon med sykehuslege og fastlege. 

Husker det ble bråk med fastlegen min, siden han ikke hadde godkjent LP-kurset eller blitt rådspurt av Nav. 

Jeg ble så mye dårligere, jeg er en type som av natur presser meg for mye ifht. diagnosen. Da jeg ikke ble frisk av LP, sa jeg det som det var til mine omgivelser, jeg “sto frem” med mitt resultat. 

Da ble jeg stoppet på gaten av LP-kursholderen og venninna/kollegaen hennes, og skjelt ut. Jeg fikk høre at så lenge dette var ordnet via nav, kom de til å rapportere dette til min saksbehandler der. Det gjorde hun da også, jeg ble fratatt min AAP-stønad og saken min stoppet helt opp. Jeg fikk ingen utbetalinger fra nav på 11 mnd. pga. “min motvilje til å bli frisk”. 

Jeg og min mann kom i økonomiske vansker pga. dette, jeg måtte leve på hans lønn i nesten et år. 

Det ble skrevet et meget sint brev fra min fastlege til Nav for å få dem til å forstå omfanget av det de gjorde. Både med tanke på at de sendte meg på slikt kurs, og at de stanset utbetalinger uten noen backup og den belastningen det var. I tillegg hadde LP-kurset forverret min helsetilstand. 

Etter hvert flyttet vi til en annen del av landet, jeg fikk et nytt Nav-kontor å forholde meg til og en oppegående saksbehandler som så at dette var feil. Hun tok tak i saken, jeg ble ufør og fikk etterbetalt den perioden jeg var uten AAP. 

Jeg ble fortalt at min tidligere saksbehandler fikk sparken da saken ble tatt opp. 

Jeg er bedre i dag, men kjenner fortsatt på forsiktigheten det har skapt i meg, blant annet rundt temaet skyldfølelse osv. Jeg har etter LP-kurset fått gode kognitive verktøy av psykiater for å håndtere tankene mine rundt det å være god nok og teknikker for å håndtere smertene og utmattelsen jeg lever med. 

Med meg, som med mange andre, har vi et komplekst sykdomsbilde og har derfor mange ting å ta tak i. Det å oppleve å bli sett av legene, bli tatt på alvor, finne små, men meningsfylte oppgaver i hverdagen, hjelper. Etter mange år med kronisk sykdom så har jeg lært meg noen triks. Det å akseptere tilstanden uten å gi opp har vært en fin måte for meg å senke skuldrene på. Ta en dag av gangen og gjøre det beste ut av det øyeblikket jeg er i nå. 

For hvis jeg blir gående å tenke på følgende av alt jeg gjør eller ikke gjør, skaper det stress hos meg. Tenker jeg derimot «hva trenger og ønsker jeg nå innenfor hva jeg tåler i dag?» da blir dagen bedre. Er det å sove hele dagen, ja da får familien min vite det, og da blir det lettere for dem å forholde seg til det. Er det noe helt annet, får de vite det også. Informasjon og god kunnskap til de rundt meg har vært det som har hjulpet meg og mine til å få en bedre hverdag.