Vi publiserer i dag siden LP-fortellinger.no, der vi foreløpig har over 30 fortellinger om Lightning Process i Norge. Fortellingene er fra ME-syke som har vært på kursene, hovedsakelig i Norge, og enkelte i England.

Norge er kanskje ett av landene hvor LP har fått størst grep, delvis fordi Live Landmark har fått massiv eksponering i media, og delvis fordi Henrik Vogt, ph.d. i allmenmedisin/samfunnsmedisin, har startet den såkalte pasientforeningen Recovery Norge. Denne foreningen promoterer Lightning Process i både media og overfor beslutningstagere i hele landet, men spesielt i Oslo. Vi bemerker at Recovery Norge har litt under 300 medlemmer, og ME-foreningen har litt under 6.000 medlemmer.

Mange ME-syke ser med både stor undring og frustrasjon på det som foregår. LP er en alternativ metode som utføres av ufaglærte, og den har et stort skadepotensiale overfor ME-syke. Likevel ser metoden ut til å få fotfeste i alle hjelpeinstanser

På grunn av det tidvis problematiske debattklimaet, kombinert med mangel på ønske om personlig eksponering, har vi ingen offentlig ansvarlig redaktør. Vi har en arbeidsgruppe som står ansvarlig for hverandre, og en intern person som har det juridiske ansvaret for innholdet på siden. En kan komme i kontakt med oss ved å benytte kontaktskjema.

Vi skriver mer utfyllende om Lightning Process på sidene våre, men bemerker at det er en proprietær, dyr, hemmelig, “metode”, som skal hjelpe folk med å bli friske fra forskjellige tilstander, som særlig markedsføres mot ME-syke. Vi ser derfor at LP ikke bare er en kursvirksomhet, men en tilsiktet kurativ behandling som tilbys syke (men som ofte ikke er kurativ i det hele tatt).

Vi har samlet fortellingene for å sette lys på hva som faktisk foregår, for det som foregår er noe annet enn det bildet som LP-instruktører og Recovery Norge fremstiller i den tilsynelatende svært tilgjengelig spalteplassen (for dem).

Det eksisterer et narrativ om “rabiate ME-aktivister”, et bilde vi ikke gjenkjenner. Vi som står bak siden er vanlige mennesker, som reagerer på at dette har fått lov å fortsette så lenge som det har, mens det ødelegger liv. Dette mens forkjempere for metoden fordreier debatten om ME som sykdom, forhindrer seriøs biomedisinsk forskning, og samtidig er med på å hjelpe de som avholder kurset til å profitere på samme.

Det samlede bildet som fremstår av historiene på denne siden viser noe som nærmer seg psykologiske overgrep, sosial kontroll, og hjernevask.

Eksempler på dette er hvordan deltagere ikke har lov å snakke med de andre deltagerne etter kurset, hvordan det er gruppepress for å skrive under på at de har blitt friske, hvordan de allerede på kurset skal ringe hjem til familie og venner og fortelle dem med overbevisning i stemmen at nå har de blitt frisk, for ellers virker ikke metoden. Alt dette tjener til å fastholde folk i en sosial struktur der de blir presset til å fortsette fortellingen om at de har blitt friske. At en skal fastholde at en er frisk på tross av symptomer. At hvis en ikke blir frisk er det fordi en “gjør det feil” eller ikke “ønsker å bli frisk” (vår sammenfatning).

Når deltagere må skrive under på at de ikke skal snakke om hva som foregår på kurset, blir kontrollen fullkommen.

Hvorfor støtter NAV dette? Hvorfor støtter flere ledende medarbeidere på FHI slikt? Hvorfor har UiO ansatt folk i forskerstillinger som aktivt fronter dette, med konstruerte pasientforeninger? Hvorfor møtes statsråder, Helsedirektøren, stortingspolitikere og andre innflytelsesrike mennesker med slike “foreninger”? Hvorfor har dette miljøet et så stort grep på nyhetsmediene?

Ikke vet vi, men vi håper det skyldes at flertallet ikke aner hva som faktisk foregår, og at vi ved å publisere disse fortellingene kan bidra til å gi et mer korrekt bilde av hva som faktisk skjer på disse kursene.

Bemerkelsesverdige sitater fra de fortellingene vi publiserer i dag:

“De neste årene var hun veldig dårlig. Til dels sengeliggende. Jeg ringte et par ganger til LL [Live Landmark, red.] i denne perioden og fortalte henne hvordan det var fatt med datteren min. Hun (LL) sa til meg at det ikke var mulig at hun var så dårlig. Sitat: «Du/dere har jo skrevet under på at hun er frisk. Da gjør hun fortsatt ME og det må hun slutte med.» Min jobb som mamma ble å fortelle min datter, om igjen og om igjen, at det at hun fortsatt var syk, hadde ingenting med hennes manglende vilje til ikke å bli frisk.”

Mona og Maren (mor og datter)

“Etter ca 6 mnd med bruk av LP-metoden var jeg så syk at jeg ikke klarte mer. Jeg gikk med gåstol for å komme meg på toalettet. Måtte ha hjelp med alt. Jeg var masse inne på sykehus pga. komplikasjoner.”

Anonym

“Vi fikk ikke fortelle andre om kursets innhold og vi fikk ikke snakke med andre deltakere. Pga. store smerter måtte jeg hvile armen mot hodet. Det fikk jeg streng beskjed om ikke å gjøre, da jeg ville ødelegge motivasjonen til andre deltakere.”

Elisabeth Heide Grimsrud

“Det kom spørsmål fra deltakere vedr. hvordan de stilte seg til kritikk fra Me-foreningen. Da svarte kursleder at foreningen har gjort enorm skade for ME-pasientene! Hun latterliggjorde foreningen og sa de hadde fokus på det syke, og da kan man ikke bli frisk.”

Wenche Abrahamsen

“Vi måtte skrive under på at dette hadde virket, og å ikke fortelle om metoden videre. Jeg fikk ikke kopi av dette. Jeg ble mye verre etter kurset, og nå er jeg husbundet.”

Monica Reppen

“LP satte meg langt tilbake med tanke på aksept og mestring av sykdommen. I stedet fikk jeg mye skam, dårlig samvittighet og en følelse av mislykkethet. Jeg føler meg også dum og lettlurt. For ikke å si økonomisk svindlet. Jeg har tenkt i siste tid at jeg nok gjerne skulle hatt hjelp til å takle det traumet som jeg lot denne terapeuten utsette meg for gjennom et år.”

Camilla, 43

“Jeg burde fort ha skjønt at LP ikke var riktig for meg, men påvirkningen fra kurslederen var entydig og sterk.”

Trude Wiberg

Fortellingene i sin helhet kan leses på lp-fortellinger.no!